Foreløpig oppsummering av et prosjekt ved Senioruniversitetet i Trondheim.

Svært mange seniorer føler behov for fortsatte utfordringer, mange opplever at de aldri har følt seg så faglig kompetente og ønsker å fortsette sin virksomhet til beste både for sitt fag, sitt miljø og sitt land. I tillegg er det en økende dokumentasjon om hvor viktig det er for individet å kunne fortsette sin utvikling.

I Europa har den økende levealder og misforholdet mellom denne utviklingen og påtvungne aldersgrenser skapt problemer. Kanskje delvis som følge av dette har det vokst fram såkalte ”senioruniversiteter” . Modellen for dette er sannsynligvis den franske betegnelsen ”Universites du troisieme age” (U3A, Universitet for den tredje alder) som skriver seg fra 1973. I Norge har slike ideer spredt seg og det brukes i dag mange ulike betegnelser som pensjonistuniversitet, eldreuniversitet, senioruniversitet, pensjonistakademi, eldreakademi, seniorakademi, akademi for livslang læring, seniorring, eldreforum. (se www.u3a.no).  Sist høst var det 64 slike organisasjoner rundt omkring i landet. 

Foredragsformen
Modellen for virksomheten ved U3A er som regel foredrag på dagtid over populære emner, ofte av høy kvalitet. I Trondheim har modellen fra starten vært 3 til 4 foredrag i hvert semester. Temaene har variert (se oversikten i vedlegg 1) men har vært preget av aktuelle problemstillinger. Som foredragsholdere har en søkt etter sentrale personer innen disse feltene, og det har ikke vært vanskelig å sikre seg  slike selv med bare en flaske rødvin som honorar. Det må bety at det U3A vurderes som interessante møtesteder. Foredragene har vært godt besøkt slik at den gamle rådhussalen i 2 etasje på biblioteket i Kongens gate ofte har vist seg for liten.
Hva er så utbyttet av slike foredrag?  Tilbakemeldingene har vært positive, men selv om det har vært opplegg for spørsmål i etterkant må en vel regne med at læringsutbyttet er begrenset. Mange nevner det sosiale, gleden ved å møtes – ofte med gamle kolleger og kjente - som en viktig del av utbyttet. Mer kan kanskje gjøres i retning av å aktivisere foredragsformen, for eksempel ved presentere emnet og foredragsholderen på forhånd. Kanskje kan en også invitere til å sende inn spørsmål og forslag til problemstillinger. For læringsformål er interesse og egne spørsmål og eget forarbeid viktig! 
Kjell Hagemark har vært med fra starten og har samlet stoff om senioruniversitetets historie, hvilke tema og foredragsholdere som har vært brukt, samt en god del erfaringer om form og  deltagelse. Jeg viser til han når det gjelder U3A’s historie i Trondheim (se litteraturlisten!)

Kursformen.
Enkelte steder har det også vokst fram kurs og mer egenaktivitet, det gjelder for eksempel i Trondheim. Her har kursene blitt populære, styrt av interesser og engasjement som vanlige universitetskurs kunne ha trengt. De har også til dels blitt selvdrevne og med innslag som har gjort dem forbilledlige når der gjelder realisme og originalitet for eksempel innen kunst og litteratur med forskningsturer til museer og historiske arenaer. Her har det skjedd mye også sosialt, gruppene har blitt sammensveiset og betyr mye for hverandre.
Her er det mye å lære av de erfaringer som er gjort på kursene, og kanskje er det særlig den kontinuitet kursene som gjør dem interessante. Jeg viser til lederne, det naturlig å spørre dem om å gi en oppsummering av erfaringene.

Prosjektformen.
En god del av de som søker til senioruniversiteter har selv en bakgrunn fra forskning, undervisning og variert yrkeserfaring. Gjennom en undersøkelse ved NTNU kom det fram at svært mange seniorer der ønsket muligheter til å fortsette sin utvikling og yrkesfaglige virksomhet. (Bjørgen og Strand, 2007). Senioruniversitetene kan derfor kanskje betraktes som uttrykk for en frustrasjon i forhold til de ordinære universitetene og deres manglende vilje til å drive en fruktbar seniorpolitikk. Det er interessant at forskere over 50 år viser seg å publisere like mye som de under denne alderen.
Kan senioruniversitetene samarbeide med de ordinære universitetene på dette feltet? Kan de utfylle hverandre? Senioruniversitetene har en frihet og romslighet som de ordinære universitetene ikke har (eller ikke vil ha!), de har personer med kompetanse som bare kan oppnås gjennom lang erfaring. Disse har mot til å trosse paradigmer og arbeide tverrfaglig, og de har ingen karrierehensyn å ta og kan derfor følge sine interesser!
Inntil slikt samarbeid eventuelt kommer i gang, har Senioruniversitetet i Trondheim gjort et forsøk på å gjennomføre et program hvor deltagerne ikke bare følger foredrag eller går på kurs, men selv innhenter erfaringer og reflekterer. Prosjektet ble planlagt våren 2009 av en ”ressursgruppe” nedsatt av Senioruniversitetet og har bestått av Kjell Hagemark, Michael Birkeland, Merethe Baustad Ranum, Rolf Grankvist og Ivar A. Bjørgen.
Dette er en foreløpig vurdering av forsøket så langt - en rapport tilbake til Senioruniversitetet.

Opplegget.
Resursgruppen ønsket å finne et samlende tema  som både kunne interessere mange og hvor alle hadde bakgrunn og erfaringer. Deltagerne på Senioruniversitetet har variert yrkes- og livserfaring som gir dem et godt grunnlag og en solid kompetanse. Etter en del vurderinger(se literaturliste) kom vi fram til følgende formulering:  ”Fremveksten av nasjonalismen i Norge fra 1800-tallet til i dag.” Opplegget ble utarbeidet av resursgruppen og besto av følgende faser:

Fase 1 Høsten 2009. Forelesningsserie etterfulgt av diskusjon.
Ola Svein Stugu: ”Hva er nasjonalisme? Et historisk perspektiv.”
Jan Laurits Opstad: ”Norge i verden og verden i Norge. Om nasjonalisme i kunst og kunsthåndverk 1850-2000.”
Johan O. Jensen: ”Fra partipresse til underholdningspresse.”
Fase 2. Vår og høst 2010. Gruppearbeid og individuelt prosjektarbeid
Fase 3.  Vår 2011 Utskrivning av rapporter og møter med resursgruppen.
Fase 4. Høst 2011 Presentasjoner

Rapport fra gruppene og møte med ressursutvalget
Gruppe 1.  Tove Melhuus leder, Marit Stegavik, Vera Kommisar og Berit André
Felles tema ”Tidsperioden 1940-60, egenopplevde minner” med mellomkrigstiden som et bakgrunnsteppe
MINNER SOM HAR PREGET OSS,  4 KVINNER MINNES BARNDOM OG OPPVEKST.(med mine stikkord for hukommelsen!)
Berit Andre fra Bergen
Skaper nytt innhold til Nordal Griegs dikt. Interessant å sammenlikne med professor Øyvind Sørensen beskrivelse av de samme dikt, hvor opplevelsen og tolkningen går i nesten motsatt retning!
Vera Kommisar
Bekrefter bildet av forholdene for jøder i Danmark under krigen og flukten til Sverige, og det senere liv i Norge. Gir muligheter for å sammenlikne mentalitet og leveforhold i de tre land
Marit Stegavik
Tingvoll under krigen, tidsbilder om kontakter med tyskere på ulik måte, hvem er helter og hvem er skurker – eller er alle bare resultater av miljø? Beklager at hun ikke har maktet å få fram nasjonalismens to ansikter.
Tove Melhus
Litt fra Trondheim, og om skolehistorie i Norge og nasjonalismens bakgrunn.

Gruppe 2. Randi Wiggen leder, Marit Gaare, Eldbjørg Dahling og Per Mortensen
De valgte hver sin oppgave.
Eldbjørg Dahling: ”Nasjonalismens historie i Europa fram til dagens situasjon i Norge”.
Randi Wiggen: ”Bakteppe” for nasjonalismen
Interessant og modig.  Får fram en del historisk mulige begrunnelser for nasjonalisme: en naturlig overlevelse. I forhold til mediefremstillingen er dette originalt, hun tar ikke stilling til uheldige utslag av nasjonalismen men bruker aktuelle saker til å belyse fenomenet slik det arter seg i Norge i dag.
Per Mortensen: ”Nasjonalisme og religion”.
Marit Gaare: ”Nasjonalismen i USA” ,knyttet opp mot nasjonalismen i Norge.

Gruppelederne har laget rapporter om utviklingen av arbeidet:
Oppstarten av studiegruppene tok tid, men det var viktig at gruppene og enkeltpersonene fant sin egen vei. Resursgruppen har hele tiden vært klare på at deltagerne selv måtte finne sin identitet, hvem de er, hvilken kompetanse de har – og på hvilken måte de kan bidra, og stole på seg selv! Slik har også gruppene oppfattet seg selv (Representativt sitat: Voksne kvinner behøver ikke å skrive hva andre har skrevet før oss! ) .
Det stoffet som er kommet inn handler i stor grad om krigen, forspill, forløp og ettertid. Det er naturlig at dette materialet vurderes av andre som har syslet med disse problemstillingene (historikere?). Dette bør skje før det ferdigstilles slik at gruppene kan få en tilbakemelding mens de fortsatt er underveis, da dette kanskje kan det bidra til enda bedre produkter. Men det er en forutsetning at dette skal skje på deltagernes egne premisser.

Fremstillingsmåter og tolkninger.
Vi må være åpne for nye måter å uttrykke seg på i et slikt opplegg: Historikere og andre vitenskapsfolk har funnet fram til standardiserte måter for presentere sine resultater og vurderinger. Disse kan allikevel skifte fra et miljø til et annet og fra en tidsperiode til en annen. Erfaringer med å etterprøve holdbarheten av slike presentasjoner er ikke alltid så gode: for det første er det nesten aldri mulig å få presis nok informasjon til å etterprøve, og etterprøver du ut fra din tolkning av hva som er gjort, får du aldri samme resultater.  En annen ting er at det i slike artikler sjelden er plass for assosiasjoner og tanker på tvers.
Det vil allikevel kanskje være liten aksept for alternative, enn si mer folkelige, presentasjoner av den type vi møter hos oss, hvor det er ikke-fagfolk som reflekterer. Men tenkning og ideer kan uttrykkes på ulike måter, og vi må være åpne for stoff som ikke presenteres etter tidsskriftenes publiseringsregler eller fagfolkenes anvisninger.  Fagjournalister er ofte flinkere til å tolke vitenskaplige resultater og fremstille dem sakligere enn forskerne selv kan. Kanskje vil også personer med lang og varierende erfaring fra ulike yrker kunne få fram nyskapende resultater og tolkninger. Dette må vi se nærmere på og diskutere med gruppene!
Som personlig  erkjennelse og kilde til egen utvikling må prosjektet vurderes med andre metoder, der må Resursgruppen  lytte til hva deltagerne selv beretter om sitt utbytte! Her synes det å være en ganske entydig positiv rapport fra deltagerne, selv de som falt fra. Allikevel er det åpenbart at det finnes alternative opplegg og det er viktig å få bredere erfaring med både emner, tilrettelegging og styring. Deltagerne må dele sine erfaringer slik at vi kan komme videre

Var emnet eller rammen som vi la opp for prosjektet om”nasjonalismen i Norge” uheldig?
(her avventes fortsatt oppriktige kommentarer fra de som har deltatt i prosjektet.)
Hvis ja, var det på grunn av at emnet viste seg å være for uklart eller sensitivt, eller var selve prosessen for vanskelig? Innbød emnet til individuelle rapporter og ikke til samarbeid?
Var temaet slik at det innbød til ”mimring” og ikke refleksjon? Det er lite annet enn personlige minner som hittil er kommet ut, lite av hvilket preg nasjonalismen har satt på yrkesliv og dagligliv, tenkning og følelser.
Burde ressursgruppen og fagpersonene ha hatt mer kontakt med deltagerne underveis for å innby til større individualitet og kreativitet?
Studiegruppene ytret ønske om et nærmere samarbeid og utveksling av ideer dette semesteret. Det ble også ytret ønske om besøk, befaringer og reiser slik for eksempel kunstgruppen har gjennomført. Dette kan virke kreativt på det avsluttende arbeidet og kan kanskje også støttes økonomisk. Studiegruppene må selv komme med forslag.

Erfaringer fra de som falt fra.
De som falt fra beretter også om at de har hatt utbytte av deltagelsen, i hvert fall de som var tilgjengelig for kontakt. Det syntes å være praktiske grunner til frafallene. Det kan være mye å lære
Merethes tilbakemelding fra samtale med deltagerne i studiegruppene bør kanskje bearbeides og suppleres med rapport fra noen av de som falt fra.

Bruk av stoffet
Hvordan skal produktene brukes? Det er nå ganske stor misnøye med universitetenes publiseringstradisjoner og en søker etter annen måte å dokumentere på en det tradisjonelle tidsskriftformatet. Har det dukket opp noen gode ideer blant de to gruppene?
• Foredrag i regi av Senioruniversitet -. Vi har en foreløpig avtale med Styret for Senioruniversitetet om å presentere bidragene på møtet 11. oktober. Det må selvsagt være frivillig, og vi må planlegge grundig hvordan dette skal skje. Det kan bety et nytt gjennombrudd i Senioruniversitetets virksomhet, men det er slett ikke sikkert det lykkes.!
• fremføring i andre sammenhenger
• avisinnlegg
• kronikk
• som del av studium
• vitenskapelig tidsskrift
• til egen familie som del av slektshistorie etc

Andre fora:
Prosjektet kan gi ideer til seniorpolitikk og vise at godt voksne personer kan bidra på mange måter, og ikke er en belastning men en ressurs. Det virker naturlig å presentere prosjektet på hjemmesiden til senioruniversitetene i Norge: www.u3a.no når alle tilbakemeldinger og kommentarer har kommet inn,

Hva med annet utbytte?
I møte med deltagerne underveis har det allerede kommet fram en god del erfaringer. Selve studieprosessen har vært viktig: Begge studiegruppene brukte mye tid på å komme i gang med selve studiearbeidet. Men alle følte det var vel brukt tid. De følte at de gapte over for mye i starten, men det var viktig at gruppene selv fikk gjennomdrøftet problemstillingene og selv velge tema og arbeidsmåte, derved fikk de eierskap til studiearbeidet og det ble lystbetont.
I tillegg til det faglige bidraget er det andre tydelige effekter:
• det ga utbytte for en selv i en eller annen sammenheng
• aktivitet i seg selv er verdifullt
• sosialt utbytte, nye venner 
Kanskje gruppelederne og enkeltdeltagere kunne skrive ut mer om dette?

Nytt møte med de fagfolk som deltok i planlegging og oppstart
Det vil bli sendt tilbakemelding til Stugu, Opstad og Jensen om bruk av erfaringene. Dette kan bidra til videreføring så vel som refleksjon om form og ferdigstilling.
Et spesielt viktig forhold er å legge til rette for at seniorer også skal kunne fortsette arbeid innenfor områder hvor de har sin yrkeskompetanse. Senioruniversitet kan kanskje gi rom for slik utvikling der det øvrige yrkesliv lukkes for seniorene. I så måte skal vi kanskje være forsiktig med å foreslå, enn si styre prosessen, bare legge til rette. Vi må ikke glemme at ”nasjonalisme-prosjektet” er noe nytt for seniordeltagerne, ingen av dem var i utgangspunktet historikere. Her har vi kastet amatører inn i en virksomhet i håp om at bare fordi de er seniorer og engasjerte skal de lykkes å skape noe profesjonelt og nytt! Det som var tankegangen (i hvert fall hos meg!) var at de med utgangspunkt i sitt yrke og sine arbeidserfaringer – hvor de jo er profesjonelle – kunne bidra til å søke etter hvordan det nasjonale kommer til uttrykk på sine områder. I ettertid kan en vel si at dette burde vært uttrykt klarere.
Generelt er det ikke forsker-amatører vi ønsker å skape, men tilretteleggelse for utnyttelse av seniorenes kompetanse: Enten som fortsettelse av virksomhet innenfor deres yrker, eller ved å anvende kompetansen i nye retninger. En frisør skulle kunne utvikle nytt sosialt samvær mellom kunde og frisør, en hukommelsesforsker få frihet til å prøve ut nye strategier for å motvirke glemsel, en ingeniør kunne ta for seg ny teknologi i lys av gamle erfaringer – slik at vi bedre kan utnytte den. Fortsatt er tanken at kanskje prosjekt på Senioruniversitetet kan fornye tenkning og publiseringsmåter også på det ”vanlige” universitetet!

Prosjektet som seniortiltak.
Deltagelse i Senioruniversitetets forskningssatsing har selvsagt en seniorpolitisk baktanke: Det er viktig for personen selv, for faglig utvikling – og for samfunnet. Seniortid skal ikke være tid for avvikling, men for utvikling. Pensjon, er et stipend til fornyelse! Har vi bidratt til det?
Det som trengs er egentlig bare oppmuntringer til å fortsette å være aktive og ha tro på seg selv og vise at alt er mulig i aldringsperioden, men selvsagt skal det være frivillig. Er ikke det også Senioruniversitetets mål? I dagens valgdebatter tegnes et bilde av eldre som pasienter – men det er et galt og farlig bilde: Heldigvis er ikke alder det samme som hjelpesløshet – men med tilstrekkelig hjelp kan nok eldre begynne å tro på det selv!

Kvinnene!
Nesten bare kvinner deltar: Det må jo forklares og utdypes! Det er ikke bare biologi at kvinner lever lenger, kanskje er det noe kvinner gjør som er viktig, for eksempel at de altså deltar i Senioruniversitetets forskningsopplegg!

Alternative opplegg for seniorprosjekt
De to forskergruppene knyttet til nasjonalismen er eksempel på  en ny virksomhet i regi av Senioruniversitetet. Vi må foreta en grundig vurdering av erfaringene i løpet av dette semesteret. Birkeland har laget et utkast til nye problemstillinger til fortsettelse av nasjonalismeprosjektet. Dette ble presentert på møte med deltagerne (se litteraturlisten.) Hva betyr det at dette forslaget til fortsettelse ble så godt mottatt? Er det problemstillingen som er så spennende – eller er det andre sider ved prosjektet: det sosiale, vennskapet, utfordringen, aktiviteten?

 I mellomtiden må vi tenke på andre mulige prosjekt. Her er noen forslag:

1.Seniorer kan oppfordres til å se på sin fortid med nye og kreative øyne: Hvordan ser jeg på min tidligere virksomhet i dag når jeg blir konfrontert med hva jeg har gjort eller skrevet. Hvordan reagerer du for eksempel på dine forskningsarbeider, ser du enkelte av dem i nytt lys?
Hva kan vi bringe til nye generasjoner gjennom slik selvransaking?

2.Hva kan vi lære fra andre kulturer når det gjelder holdninger til seniorer og utnyttelse av seniorers kompetanse. Men også hvordan  kan en lære av internasjonalt samarbeid om og med seniorer innenfor  kapitalistiske så vel som sosialistiske systemer. Land som Kina, USA, India og Japan har antagelig mye å bidra med til vår europeiske tenkning om kreativitet og skapende virksomhet

3.Kan vi lage opplegg hvor hver enkelt utfordres til å gi videre av de erfaringer en selv har fått gjennom sitt yrkesliv, men nå uhindret av de bindinger som en hadde så lenge en var i yrket! Nå kan du få sagt og gjort det du egentlig ville og hadde tro på. Utveksling av erfaringer fra ulike yrker  kan kanskje i denne perioden være kreativt. I hvert fall kan en i en gruppe dele erfaringer, kanskje løse praktiske problemer både blant seniorer og blant juniorer.

4.Det skjer faktisk mye på seniorfeltet om dagen! Vi bør orientere om ny kunnskap om seniorer, både positive nyheter så vel som hvordan en kan forebygge dårlig utvikling. Vi  kan dele erfaringer om alt mulig, fra enkle helseråd om sanser og muskler, til forebygging av farlige situasjoner knyttet til forandringer som tross alt skjer med disse organene.
 
5.Hjelpe hverandre! Seniorer er erfarne mennesker fra alle yrker. Tenk om de kunne hjelpe
hverandre med sine erfaringer! Gikk det an å lage et forum for gjensidig hjelp uten at det går
 ut over dagens næringsliv?

6. Dele kunnskap om aldring. Det er jo en del nyttige tips vi kan gi hverandre ut fra en del
problemer som skyldes aldring: alt mulig fra læring og hukommelse, sansning og persepsjon
til ernæring og følelser. Blir det bare syt   eller kan det gjøres konstruktivt?

7. Ressursgruppedeltagelse som seniortiltak!
Det er ikke bare gruppene som har arbeidet og kanskje hatt utbytte, også resursgruppen har møttes jevnlig og har hatt fine diskusjoner. Vi har også lært – og utviklet oss. Deltagelse i styre og ressursgruppe og annen seniorvirksomhet har vist seg å være givende i seg selv, derfor bør flest mulig få anledning til å delta! Det er et godt tegn at de som deltar i Styret i så stor grad ønsker å fortsette! Bør ressursgrupper være en arbeidsform ved Senioruniversitet? Vi som er der nå trives godt med arbeidet og utvikler oss ved det.

Litteratur:
Denne oversikten består av referanser som dels ikke er trykt, dels bare er notater laget til intern bruk i prosjektet. De vil allikevel kunne være nyttige for å forstå prosjektet, og de vil kunne tilveiebringes ved henvendelse til forfatterne eller til ”ressursgruppen”.

Andre, Komissar, Stegavik og Melhuus: Minner som har preget oss. Samling av individuelle bidrag fra en av gruppene.
Wiggen: Rapporter fra gruppen
Birkeland: ”Michaels tanker”. Notat til ressursutvalget 2008
Birkeland: Utviklingen innen arbeiderbevegelsen fra 1917 til i dag: Videreføring av historieprosjektet.
Bjørgen: Senioruniversitet som virkelig universitet. Adresseavisens kronikk, 23 juni 2009
Grankvist: 17 mai og Trondheim.
Hagemark: De 10 første år med Senioruniversitet i Trondheim.
Jensen: Fra partipresse til underholdningspresse. Foredrag 4. september 2009
Komissar: Erfaringer fra prosjektarbeidet.
Opstad: Norge i verden og verden i Norge. Om nasjonalisme i kunst og kunsthåndverk 1850-2000. Foredrag 28. oktober 2009
Ranum Baustad: Erfaringer fra de som falt i fra. Notat til Ressursutvalget 2010
Stugu:  Senioruniversitet og norsk historie. Notat av 30.10.08
Stugu: Hva er nasjonalisme? Et historisk perspektiv. Foredrag 21. oktober 2009